Kinesisk masseproduksjon av superhelt

Det skal være OL i Kina og i den forbindelse har de funnet frem en superhelt som de masseproduserer.

Vi, edderkoppkvinnene, berømmer kineserne for valg av superhelt, men ønsker å gjøre alle oppmerksomme på at falske superhelter bidrar omtrent like mye til menneskerettigheter som kokebøker i sultkatastrofer...

Fornuftig genmanipulering

Lookstreif kom hjem til oss med dette bildet i dag. Han påstår at han har funnet det her og at de på dette stedet driver genmanipulering. Vanligvis er vi mot genmanipulering, men når det som i dette tilfellet benyttes til fornuftige ting er vi selvfølgelig for det.

Beklager, Kylie ...

Kylie Minogue er på turné, og hun har blant annet iført seg en edderkoppkjole. Som Spiderwomen vil vi bare påpeke at antrekk alene ikke skaper ekte edderkoppkvinner - man må spise partneren etter sex også....

Evig vår

Vi, Edderkoppkvinner, liker at menn har tatoveringer av oss på kroppen sin og at det samtidig gjøres på en slik måte at deres venninner ikke forstår at det er vårt navn og ikke deres navn som vil være der til evig tid.

Spidercat

Edder har begynt å vise frem edderkoppkvinnenes hunder og i den anledning tenkte jeg at det også ville være kjekt å vise frem katten vår som heter Lookstreif. Til forskjell fra andre katter er han skikkelig god til å få øye på ting: han ser ting både raskere og på en annerledes måte noe som gjør at han ikke bringer hjem halvdøde mus hele tiden, men har et mye bredere gavespekter enn andre katter og derfor er til stor glede og nytte for edderkoppkvinnene.

Spiderdog

Keith Richards, kameratens band og meg

Inspirert av Edders innlegg om Rolling Stones fortsetter jeg på min lille serie om menn jeg aldri har spist. Denne gangen handler det av flere grunner om Keith Richards.

En gang ville en kamerat av meg starte band. Han ville absolutt ha meg med som vokalist enda han vet jeg ikke kan synge. Alle som kjenner meg vet at jeg er skikkelig dårlig til å synge. En gang sang jeg i kirkekoret, men jeg mima for det meste. Ifølge min kamerat var ikke det med synginga noe problem fordi det som teller er image. Han var gangske tidlig ute med å forstå dette: når en er vokalist er ikke stemmen det viktigste, men image og ifølge min gitarspillende kamerat hadde jeg den samme coole nonsjalante stil som Keith Richards. Det var nettopp denne kvinnelige utgaven av cool nonsjalanthet han mente ville gjøre seg visuelt bra i fronten av et band. Jeg har aldri helt forstått om dette var positivt eller negativt...

Men tilbake til menn jeg aldri har spist: Keith Richards ville jeg aldri spist fordi jeg tror jeg ville fått meg en skikkelig overraskelse etterpå...

Denne lille rundturen rundt Keith Richards har fått meg til å starte en ny serie: Lookalikes.