Keith Richards, kameratens band og meg

Inspirert av Edders innlegg om Rolling Stones fortsetter jeg på min lille serie om menn jeg aldri har spist. Denne gangen handler det av flere grunner om Keith Richards.

En gang ville en kamerat av meg starte band. Han ville absolutt ha meg med som vokalist enda han vet jeg ikke kan synge. Alle som kjenner meg vet at jeg er skikkelig dårlig til å synge. En gang sang jeg i kirkekoret, men jeg mima for det meste. Ifølge min kamerat var ikke det med synginga noe problem fordi det som teller er image. Han var gangske tidlig ute med å forstå dette: når en er vokalist er ikke stemmen det viktigste, men image og ifølge min gitarspillende kamerat hadde jeg den samme coole nonsjalante stil som Keith Richards. Det var nettopp denne kvinnelige utgaven av cool nonsjalanthet han mente ville gjøre seg visuelt bra i fronten av et band. Jeg har aldri helt forstått om dette var positivt eller negativt...

Men tilbake til menn jeg aldri har spist: Keith Richards ville jeg aldri spist fordi jeg tror jeg ville fått meg en skikkelig overraskelse etterpå...

Denne lille rundturen rundt Keith Richards har fått meg til å starte en ny serie: Lookalikes.